Erstatning for skade pådratt på treningssenter

Treningssenter ble nylig idømt erstatningsansvar for personskade som et medlem pådro seg på treningssenteret.

Hålogaland lagmannsrett har nylig avsagt dom i en sak hvor et medlem på et treningssenter ble tilkjent erstatning for personskade hun pådro seg under trening på senteret. Skaden skjedde da bolten som festet setet på spinningsykkelen hun skulle sette seg på, knakk. Kvinnen falt bakover og slo nakke og skulder inn i en annen spinningsykkel. Skadelidte ble påført 19 % varig medisinsk invaliditet og hun ble 50 % ervervsmessig ufør.

Se også: Har du skadet deg på treningssenter? Kontakt våre personskadeadvokater for en gratis vurdering av din sak.

Treningssenteret erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag 

Årsaken til at bolten som sykkelsetet var festet i brakk, var materialtretthet og slitasje. Treningssenteret ble ilagt erstatningsansvar på såkalt objektivt grunnlag, det vil si ansvar uten skyld. Lagmannsretten viste blant annet til at treningssenteret var nærmest til å bære risikoen for skaden, herunder ved å tegne ansvarsforsikring.

Det er stadig flere som trener på treningssenter og dommen gir sikrere grunnlag for krav om erstatning etter personskader oppstått på treningssentre.

Hålogaland lagmannsretts dom er foreløpig ikke rettskraftig.

Hele dommen kan du lese under. Saken ble ikke prosedert av oss.

Kontakt

Saken gjelder spørsmål om det foreligger ansvar på objektivt grunnlag for et treningssenter etter at en kunde kom til skade under trening.

Partene er enige om at tingrettens beskrivelse av faktum kan legges til grunn, og lagmannsretten inntar derfor følgende fra tingrettens dom:

«A (A) var på spinning-trening på treningssenteret Spenst Alta AS (Spenst) den 27. februar 2014. Da hun låste bena sine til sykkelen og skulle sette seg på sykkelsetet, knakk bolten som setet er festet til slik at hun falt bakover på en annen spinning-sykkel og traff denne med nakke og skulderpartiet. A hadde før denne hendelsen trent fast på Spenst i Alta 3-4 ganger i uken i om lag 5 år. A har forklart i retten at «alt gikk i svart» og at hun ble kvalm inne i spinningsalen etter fallet. Hun ble geleidet ut av personalet på Spenst, og ambulanse ble tilkalt. A har etter hendelsen hatt store smerter og har forklart i retten om en utfordrende hverdag hvor hun den dag i dag har svært vondt i nakken og armen. Per dags dato kan hun kun arbeide 50%.»

I følge spesialisterklæring innhentet av Sparebank 1 Skadeforsikring, datert 1. juli 2016, har A en medisinsk invaliditet på ca. 19%. Hun arbeider fortsatt 50 % og antar at situasjonen vil bli varig.

I mangel av andre opplysninger er det lagt til grunn at bolten som setet var festet med, brakk som følge av materialtretthet eller slitasje.

Ved stevning av 22. november 2016 til Alta tingrett, reiste A sak mot Spenst Alta AS og SpareBank 1 Skadeforsikring AS med krav om erstatning etter ulykken. De saksøkte tok til motmæle og tok samtidig ut regressøksmål mot leverandøren av sykkelen, Qicraft Norge AS. Tingretten besluttet å dele saken slik at retten i første omgang behandlet spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Det ble for tingretten anført både subjektivt og objektivt erstatningsansvar.

Alta tingrett avsa den 21. august 2017 dom med slik slutning:

1. Spenst Alta AS og Sparebank 1 Forsikring AS frifinnes.

2. Partene bærer sine egne sakskostnader.
A anket dommen direkte til Høyesterett i medhold av tvisteloven § 30-2. Direkte anke ble nektet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning av 10. november 2017 [HR-2017-2131-U].

Ankeforhandling i lagmannsretten ble holdt 26. februar 2018. Saksgangen fremgår av rettsboka.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten frafalt A anførselen om ansvar på subjektivt grunnlag, slik at spørsmålet for lagmannsretten utelukkende har vært om det foreligger objektivt ansvarsgrunnlag basert på det faktum partene er enige om. For øvrig er både spørsmålet om årsakssammenheng og utmåling av erstatning omstridt mellom partene, og ikke gjenstand for behandling i lagmannsretten.

A har i hovedsak anført:
Treningssentre, herunder Spenst, er en ny næring som har vokst betydelig de siste 10-15 årene og berører flere mennesker enn mange andre næringer. Det er ikke til å unngå at utstyret av og til vil svikte og påføre kundene personskader. Derfor er det naturlig at det objektive ansvaret omfatter denne gruppen.

Det objektive erstatningsansvaret har vært gjenstand for utvikling over lang tid, og anses som et generelt og dynamisk rettsområde som domstolene må følge opp videre ved å ivareta nye behov.

Videre tas det utgangspunkt i at det ulovfestede objektive ansvaret bygger på minimumsvilkårene; nemlig at risikoen må være ekstraordinær, typisk for virksomheten og stadig, og at det skal skje en etterfølgende skjønnsmessig helhetsvurdering hvor flere momenter er relevante. Se bl.a. Rt-1991-1303, Gulvlukedommen.

Det foreligger en ekstraordinær risiko i dette tilfellet. Dersom bolten først brekker er risikoen for betydelig skade stor, noe som bl.a. bekreftes av at A ble påført 19 % medisinsk invaliditet og er 50 % ervervsufør. Se bl.a. mønepannedommen, Rt-1972-965. Man sykler i høyt tempo og syklene står svært tett. Virksomheten ved treningssentre er så omfattende at det øker sannsynligheten for at ulykker kan inntreffe. Se f.eks. Rt-1909-851, Knallperledom I. Det er imidlertid ikke hyppigheten av mulige skader statistisk sett som er avgjørende, man må vurdere både sannsynligheten for at uhell kan inntreffe og mulige skaders omfang, jf. bl.a. Gulvlukedommen.

Videre har det betydning om risikoen er upåregnelig, selv om dette ikke er et vilkår. For A var skaden uventet og upåregnelig. Hun fikk ikke noe forvarsel om at bolten ville brekke, og hadde ingen mulighet til å handle annerledes. Skoene var klikket fast i pedalene og var vanskelig å løsne. Jf. Rt-2003-1546, Røykedommen.

Det er dessuten tale om et generelt stort skadepotensiale. Som det fremgår av Viggo Hagstrøm/ Are Steinsvik, Erstatningsrett, side 165, dreier dagliglivets risiko seg om den risiko som generelt eksisterer i samfunnet. Det er ikke avgjørende om innretningen eller aktiviteten som volder skade tilhører dagliglivet, men om skaderisikoen gjør det. I dette tilfellet er man langt utenfor dagliglivets risiko. Se Røykedommen og Mønepannedommen.

Det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og den ekstraordinære risikoen, og skaden har skjedd på en typisk måte. Etter rettspraksis kreves det at risikoen knytter seg til faktorer som er karakteristiske for den skadevoldende virksomhet, og som er av et slag som ikke er utbredt ellers i samfunnet. Se Hagstrøm og Steinsvik, Erstatningsrett, side 175. Det er typisk for drift av treningssentre at noen kan bli skadet når det oppstår feil på utstyret som i dette tilfellet. Risikoen er også påregnelig for Spenst Alta; det samme hadde skjedd tidligere.

Denne hendelsen dreier seg dermed ikke om et enkeltstående uhell, men utgjør en stadig risiko ved at den vil være til stede hele tiden ved bruk av spinningssykler på treningssentre. Se bl.a. Hagstrøm/ Stenvik, side 181. Dette illustreres også ved e-post fra personlig trener Gunnar Rasmussen ved Spenst Alta, datert 16. juli 2014.

I helhetsvurderingen som skal foretas til slutt, etter at grunnvilkårene er konstatert oppfylt, blir spørsmålet i hovedsak hvem av partene som er nærmest til å bære ansvaret for den tekniske svikten. Her må interessehensyn, risikoplassering, pulveriseringshensyn og prevensjonshensyn vurderes. Likeså hensynet til konkret rimelighet, betydningen av at skaden har skjedd ved teknisk svikt og hvorvidt A har akseptert denne type risiko. A kan ikke anses å ha akseptert risikoen for at bolten skulle knekke. Det ligger langt utenfor den «normale» risiko ved å delta i slik aktivitet.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Spenst Alta AS og Sparebank I Skadeforsikring AS er sammen eller hver for seg ansvarlig for å erstatte det tap A lider som følge av skadehendelsen på Spenst Alta den 27. april 2014.

2. Spenst Alta AS og Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes sammen eller hver for seg til å dekke sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Spenst Alta/Sparebank 1 Forsikring AS har i hovedtrekk anført:
Det synes å være enighet mellom partene om at de tre kjernevilkårene må være oppfylt, nemlig at det må foreligge en ekstraordinær skaderisiko som må være typisk for virksomheten, og stadig eller vedvarende. Disse vilkårene utløser likevel ikke uten videre ansvar. Det vil avhenge av den avsluttende helhetsvurderingen. Dette er fulgt opp i rettspraksis, jf. bl.a. Rt-2009-1237 og Rt-2014-656. Se Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utg. 2009, side 293-294. I dette tilfelle befinner man seg imidlertid langt utenfor rammene for det objektive erstatningsansvaret.

Det kreves for det første at risikoen må overstige et visst omfang og nivå, og man må regne med at virksomheten av og til volder skade. Det vil si at sannsynligheten for skade står sentralt. Se f.eks. Rt-1936-345, Kullgrabbdommen. Skadeevnen må ses i sammenheng med den risiko for skade som ellers er til stede i et moderne samfunn. Det pålegges bare ansvar dersom risikoen i vesentlig grad overstiger den alminnelige risiko som ellers er til stede i samfunnet.

Skadelidtes forhold må også tas i betraktning, nemlig at man ikke skal vernes av det objektive ansvaret dersom man ved deltakelse i virksomheten må sies å ha akseptert risikoen som begrunner ansvaret. Dette gjelder blant annet fritidsskader i tilknytning til forskjellige sportslige aktiviteter og må også gjelde en som trener på et treningssenter. Se Lødrup, side 312-313.

Minstekravene om at risikoen må være ekstraordinær, typisk og stadig, kan også ses som nærmere presisering av vilkårene for at skadevolder kan være nærmest til å bære tapet ut fra en interesseavveining. Det sentrale er at ansvaret er knyttet til en særlig grad av fare, og utløses ikke der risikoen ikke har vært spesielt uttalt. Videre vurderes risikoen etter skadeevne, det vil si produktet av sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skaders omfang, se Viggo Hagstrøm/ Are Stenvik, side 156-157.

Minstekravet er at risikoen skal overstige dagliglivets risiko i vesentlig grad. At den er typisk, innebærer at den må være karakteristisk for den virksomhet som drives – med andre ord betegnende og dermed påregnelig. En risiko som er ekstraordinær og typisk vil ofte være mer eller mindre vedvarende, det vil si stadig.

Når grunnvilkårene er oppfylt, blir det spørsmål om hvem som er nærmest til å bære ansvaret. Man må altså først konstatere en ekstraordinær risiko som er typisk og vedvarende for virksomheten, før man avgjør saken etter en bred interesseavveining hvor flere momenter, blant annet pulveriserings- og prevensjonshensyn, rimelighet mv, gjør seg gjeldende.

Man vet lite om skaderisiko og skadefrekvens ved treningssentre, heller ikke ved Spenst Alta. Det har bare vært én slik hendelse tidligere. Trolig benytter titusener spinningssykler hver dag på landsbasis, og skader fremstår i all fall ikke som et stort problem. At bolten knakk er ikke tilstrekkelig for å idømme ansvar. Det var et enkeltstående uhell som skyldtes en skjult materialfeil, se Rt-1948-719, Stagboltdommen.

Hendelsen overstiger ikke dagliglivets risiko. Skadeevnen er potensielt større når man sykler til butikken på egen sykkel. Ved fall fra sykkelsetet på en sykkel som står i ro, er ikke sannsynligheten for skade særlig stor. Man har ikke andre eksempler på skade ved en slik hendelse. Det forelå følgelig heller ingen statistisk påregnelighet for Spenst Alta for en hendelse av denne art, jf. Stagboltdommen. Virksomheten innebærer ikke en stadig risiko for andre, og det er dermed ikke statistisk påregnelig at en risiko av denne art materialiserer seg i en skade fra tid til annen.

Under enhver omstendighet gjøres gjeldende at risikoen ikke var stadig og at hendelsen ikke var typisk for virksomheten.

Uansett kan ikke interesseavveiningssynspunkter medføre erstatningsansvar, sett i forhold til den samfunnsnytten virksomheten representerer. Det er tale om en samfunnsøkonomisk lønnsom virksomhet.

Det anføres at sakskostnader må tilkjennes fordi man er langt utenfor grensene for det objektive ansvaret.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Spenst Alta og Sparebank 1 Forsikring AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:
Det lagmannsretten skal ta stilling til er om det foreligger erstatningsansvar for ankemotpartene på objektivt grunnlag, etter fallet A hadde på treningssentret Spenst Alta. I samsvar med partenes enighet legger lagmannsretten til grunn det faktum som er beskrevet innledningsvis. Partene er videre enige om at klausulen om ansvarsfraskrivelse i medlemskontrakten mellom Spenst Alta og A, punkt 9, ikke får betydning for spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag for treningssentret.

Spenst Alta tilhører en treningssenterkjede som på landsbasis omfatter ca. 30 treningssentre, de øvrige plassert i Sør-Norge. Treningssentret åpnet 11. august 2000 og har nå ca. 1.150 medlemmer. Sentret har hele tiden hatt sykler som en del av treningstilbudet og har skiftet ut til nyere modeller to ganger siden oppstarten.

Lagmannsretten legger til grunn – slik partene synes å være enige om – at bolten knakk som følge av materialtretthet eller slitasje, uten at Spenst Alta kan lastes for det. Likeledes er det på det rene at heller ikke A kan bebreides for at uhellet skjedde med et slikt resultat. Det er opplyst at det har skjedd et tilsvarende uhell èn gang tidligere ved sentret, i 2011, men den gang oppsto det ingen personskade. Selv om forsikringsselskapet ikke er part i saken har treningssentret, ifølge skriftlig forklaring fra daglig leder ved Spenst Alta, Lene Johansen, opplyst at det ikke tegnet ansvarsforsikring for denne type skader.

Et ulovfestet objektivt ansvar kan etter tradisjonell lære oppstå hvor en virksomhet frembyr en ekstraordinær risiko som er stadig og typisk. Utgangspunktet for vurderingen vil være om det foreligger en «skaderisiko som vesentlig overstiger den vanlige» – det som kan betegnes som «dagliglivets risiko», jf. blant annet Rt-1991-1303, Gulvlukedommen. Selv om disse nødvendige, kumulative vilkårene er oppfylt, må det likevel foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering om objektivt ansvar skal idømmes. Sentralt i denne vurderingen står blant annet interessehensyn, pulveriserings- og forsikringshensyn, rimelighetshensyn mv. Det vises til Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, side 186 flg. med henvisning til rettspraksis. Som det fremgår har erstatningsretten vært i kontinuerlig utvikling.

Om rettsutviklingen av det objektive ansvaret til å dekke stadig nye områder og hensyn, uttaler Høyesterett i Rt-2009-1237, Nordsjødykkerdommen, blant annet:

«Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690 avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39 og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 255 og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (2009) side 293.»

Om de hensyn som samlet sett begrunner at det bør ilegges objektivt ansvar heter det i Rt-2014-656, avsnitt 34:

«Det ulovfestede objektive ansvaret bygger i sin alminnelighet på en oppfatning om at den som ved sin virksomhet skaper en mer eller mindre kontinuerlig risiko for andre, er nærmere til å bære de økonomiske byrdene når risikoen fra tid til annen materialiserer seg i en skade, enn den som tilfeldig rammes, jf. for eksempel Rt-1948-719 (stagbolt), på side 720-721. Dette følger et godt stykke på vei allerede av mer alminnelige rettferdighetsbetraktninger. Men like viktig som begrunnelse og forklaring er den realitet at for eieren eller virksomhetsutøveren er skader statistisk påregnelige. Kostnadene kan derfor på ulike måter pulveriseres og dekkes som driftsomkostninger. Ansvaret gir også et insitament til å forebygge skader. Det finnes utvilsomt områder der hensynene bak det ulovfestede objektive ansvaret står enda sterkere enn på vann- og avløpssektoren, hvor det først og fremst er materielle verdier som er eksponert, og virksomheten har et visst preg av servicetiltak uten kommersielle formål, selv om kommunen kan kreve utgiftene dekket gjennom avgifter. Men vi er etter mitt syn likevel ikke i randsonen av ansvaret.»

I en ny dom fra Høyesterett, HR-2018-403-A, avsnitt 52, 54 og 55, som gjelder aksept av risiko ved deltakelse i fritidsaktivitet og er basert på skadeserstatningsloven § 1-5 nr.1, heter det blant annet:

«Gjensidige har anført at begrunnelsen for objektivt ansvar for eiere av dyr ikke står like sterkt i dag som da Christian Den Femtis Norske Lov ble vedtatt i 1687 – den gang gjaldt det å verne tilfeldige tredjepersoner mot de mange nyttedyrene som folk møtte i sin hverdag. Nå kommer folk flest i kontakt med dyr som ledd i fritidsaktiviteter, ofte slik at man frivillig har innlatt seg med dyret. Følgelig burde det være større rom for ansvarsbortfall på grunn av aksept av risiko i dag enn tidligere, hevdes det.
… … .

Likevel kommer man ikke utenom at lovgiver så sent som i 1985 bevisst valgte å beholde det objektive ansvaret. Med den ordlyden som ble valgt, er det heller ikke mulig å forstå bestemmelsen slik at den inneholder noe unntak fra ansvaret for skade på den som selv bruker eller har kontroll på dyret.

Jeg kan etter dette ikke se at man kan legge til grunn at det objektive ansvaret bygger på en foreldet tankegang. Det jeg har påpekt, støtter likevel at det fortsatt må være en viss åpning for ansvarsbortfall basert på aksept av risiko.»

Lagmannsretten er under tvil kommet til at vilkårene for å konstatere objektivt ansvar i dette tilfellet er oppfylt. I utgangspunktet er lagmannsretten enig med tingretten i at det å trene på et vanlig treningssenter, herunder å delta på spinning, normalt ikke utgjør en skaderisiko som vesentlig overstiger «dagliglivets risiko». Ettersom deltakere i idretts- og fritidsaktiviteter som regel anses for å ha akseptert den «normale» risiko som dette kan innebære, og fordi denne risikoen er knyttet til en samfunnsinteresse, fører skader som følge av slik aktivitet sjeldent til erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Se Hagstrøm og Stenvik, kapittel 5.4.1., siste avsnitt side 165 og kapittel 11.6.4., side 456.

Treningssentrene omfatter typisk mye utstyr av teknisk/mekanisk art, som blant annet spinningssykler og tredemøller mv. De driver en omfattende virksomhet som nødvendigvis må innebære intensiv bruk av utstyret, og dermed også stor slitasje på blant annet spinningssyklene. Selv om ulykker som følge av slitasje eller materialtretthet på utstyr som blir vedlikeholdt, sjeldent forekommer, viser hendelsene som har skjedd ved Spenst Alta i 2011 og 2014 at dette likevel kan inntreffe og at skadeevnen da kan være forholdvis stor, som i dette tilfellet. Sett fra skadevolders synspunkt må det dermed anses påregnelig at risikoen for materialtretthet eller slitasje på utstyr kan materialisere seg i skade fra tid til annen. Dette i motsetning til Rt-1948-719, Stagboltdommen, hvor bristing av en bolt på grunn av skjult materialfeil, ikke var noe som særpreget havnevesenets bedrift og som man erfaringsmessig måtte regne med, men ble ansett som et enkeltstående uhell. Utlån av utstyr er derimot selve kjernen i treningssentrenes virksomhet, og utstyret skiftes regelmessig ut nettopp på grunn av stor slitasje og faren for materialbrist. Risikoen for svikt vil hele tiden være tilstede ved bruk av utstyret.

Ved teknisk svikt som her, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tale om den vanlige risiko som kan være knyttet til idretts- og fritidsaktiviteter, herunder bruk av forskjellige apparater, men om en upåregnelig svikt ved utstyret sett fra As ståsted som tilfeldigvis rammet henne og ligger utenfor den risiko hun har akseptert. Ikke minst må dette gjelde når Spenst Alta i ovennevnte punkt 9 i kontrakten, siste punktum, «forplikter seg til å vedlikeholde alt treningsutstyr så ulykker kan unngås.»

Lagmannsretten viser til at A, i likhet med mange andre brukere av spinningssykler, hadde skoene sine festet til pedalene da hun fikk et ukontrollert fall bakover idet bolten røk og traff sykkelen som sto bak. At skoene som er beregnet på spinningssykler er «klikket» fast i pedalene, kan i situasjoner som dette gjøre det vanskeligere for brukeren å avverge uhell, og skaper dermed økt risiko for personskade som adskiller seg fra vanlig bruk av sykkel. Spinningen foregår dessuten oftest i høyt tempo, slik også bruk av annet utstyr på treningssentre ofte foregår i høyt tempo og/eller med stor kraft.

Om både aksept av risiko-synspunkter og interesseavveiningen siteres videre fra HR-2018-402-A [skal være HR-2018-403-A, Lovdatas anm.], avsnitt 56, og 59-60:

«Vurderingen av om det foreligger aksept av risiko, må som påpekt bygge på en helhetsvurdering. De forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten, må da stå sentralt. I denne sammenheng har det etter mitt syn betydning at ridesentre driver kommersiell virksomhet. Den tradisjonelle tanken bak objektivt erstatningsansvar, nemlig at den som har økonomisk nytte av en virksomhet som innebærer risiko, også er nærmest til å betale for risikoen, gjør seg dermed gjeldende. Rett nok er det i denne saken kundenes risiko det er tale om, ikke om tilfeldige tredjepersoner. For ridesentre er det likevel slik at personskader fremstår som en påregnelig og typisk følge av virksomhet som drives i egen interesse. Dette skiller rideskolevirksomhet fra en hesteeier som låner ut en hest som en vennetjeneste, der det må være større rom for synspunktet aksept av risiko dersom rytteren skulle bli utsatt for en skade.
… ..

De sakkyndige vitnene er alle enige om at rideskolehester skal være spesielt rolige og tolerante overfor ulike ryttere, selv om det finnes en viss forskjell på svært rolige «nybegynnerhester» og hester som mer trenede ryttere finner glede i å bruke. Selv om den som regelmessig tar seg en tur på rideskolehester, før eller siden må regne med å falle av hesten, leder dette, sett fra den enkelte rytters side, som oftest ikke til skader som er så alvorlige at de medfører økonomisk tap.
… …

Slik jeg ser det, kan risikoen for personskader som fører til økonomisk tap, normalt ikke anses for akseptert sett fra rytterens side. Det må enn mer gjelde for skader som skyldes at rytteren bukkes av en rideskolehest. Dette er uønsket adferd hos slike hester».

Som nevnt innledningsvis omfatter treningssenterkjeden Spenst mange treningssentre og utgjør en forholdvis stor næringsvirksomhet. Spenst Alta, som er en del av denne virksomheten og har et betydelig antall medlemmer, vil ha mulighet til å pulverisere erstatningsansvaret gjennom å tegne ansvarsforsikring og dekke utgiften som en driftsomkostning. Det vises til at Spenst Alta også har tatt ut regressøksmål mot leverandøren av sykkelen. Å plassere ansvaret hos skadevolder kan dessuten bidra til økt oppmerksomhet på forebygging av denne type uhell som erfaringsmessig kan skje. I dette tilfellet har Spenst Alta skiftet ut alle syklene etter uhellet. Sett i lys av dette, og at det dreier seg om en personskade, er treningssentret etter lagmannsrettens oppfatning nærmere til å bære de økonomiske konsekvenser av uhellet enn A som tilfeldigvis ble rammet.

Anken har etter dette ført frem, og A har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få dekket sine sakskostnader fra ankemotpartene. Lagmannsretten har vurdert, men finner at det ikke foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen etter bestemmelsens tredje ledd, selv om lagmannsretten har vært i tvil om resultatet. Det er ved avgjørelsen lagt særlig vekt på styrkeforholdet mellom partene og sakens velferdsmessige betydning for A. Advokat Lohne har fremsatt krav om å bli tilkjent 320.250 kroner i sakskostnader for lagmannsretten, hvorav salær utgjør 315.250 kroner, inklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyret. Advokat Skogrand har kommet med innvendinger til kravet, og advokat Lohne har fått anledning til å uttale seg til dette.

Lagmannsretten finner at beløpet overstiger det som har vært nødvendig for en forsvarlig behandling av saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Det vises blant annet til at advokat Skogrand til sammenligning har fremlagt en kostnadsoppgave på tilsammen 142.875 kroner, hvorav salær utgjør 132.250 kroner inklusiv merverdiavgift, samt at advokat Lohne må forutsettes å ha god kjennskap til saken fra behandlingen i tingretten. Når det blant annet tas hensyn til at ankende part har utarbeidet faktisk og juridisk utdrag i saken, og at post d i advokat Lohne kostnadsoppgave skal reduseres fra 12 til 8 timer, fastsettes salæret skjønnsmessig til 200.000 kroner, inklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer utgifter med 5.000 kroner og rettsgebyr på 25.175 kroner, slik at sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med til sammen 230.175 kroner, inklusiv merverdiavgift.

Når det gjelder avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det foreligger heller ikke for tingretten tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Advokat Lohne har i kostnadsoppgaven for lagmannsretten fremsatt krav om dekning av sakskostnader for tingretten med 269.401 kroner, inklusiv merverdiavgift. Lagmannsretten legger beløpet til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Spenst Alta AS og Sparebank 1 Skadeforsikring AS er sammen eller hver for seg erstatningsansvarlig for de personskader A ble påført ved skadehendelsen på Spenst Alta 27. april 2014.
2. I sakskostnader for lagmannsrett betaler Spenst Alta AS og Sparebank 1 Skadeforsikring AS – sammen eller hver for seg – til A 230.175 – tohundreogtrettitusenetthundreogsyttifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. I sakskostnader for tingretten betaler Spenst Alta AS og Sparebank 1 Skadeforsikring AS – sammen eller hver for seg – til A 269.401- tohundreogsekstinitusenfirehundreogen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Kontakt